Det å jobbe med klagesaker, begynte for meg i etterkant av Finanskrisen i 2008/2009.
Jeg begynte å jobbe i finans noen år før krisen. Det var gode år. Jeg kom fra en stilling som avdelingsleder i en større internasjonal IT-bedrift, og jeg hadde de siste årene hatt en finansrådgiver. Da jeg forlot IT-bransjen, begynte jeg selv å jobbe i finans. Det gikk i personforsikringer, boliglån, fondssparing og diverse investeringer.
Etter to år som finansrådgiver, overtok jeg som leder av kontoret. Det var en minnerik tid og jeg lærte enormt mye om økonomi – og om hvordan bankene ikke bare tapper kundene sine, men hvordan de også bruker sine samarbeidspartnere og får dem til å løpe sine ærender.
Da Finanskrisen slo inn, raknet selvsagt verden. Inntekten forsvant som dugg for solen og kollegene fikk det travelt med å finne seg ny jobb. Jeg ble værende, men det var en tung tid. Etter en stund var jeg den eneste som satt igjen og mye av tiden gikk på å holde selskapets gamle kunder oppdatert på status og fremtidsutsikter.
Etter hvert som jeg gravde meg ned i de gamle produktene, lærte jeg mer og mer om hvordan det hele var sydd sammen og hvordan kundene var kanonføde. Om alt gikk som en håpet, ville også kundene tjene penger på investeringene sine. Men, uansett utfall, ville i alle fall bankene og finansfolkene le hele veien hjem (til banken).
I 2013 begynte jeg arbeidet med å hjelpe folk med å få penger tilbake. Erstatninger og kompensasjoner. Jeg kalte tjenesten Klagehjelp. Etter noen måneder ble tjenesten skilt ut som et eget selskap. I løpet av de neste 6 årene hjalp vi rundt over 1.500 nordmenn til å få tilbake mellom 500 millioner og 1 milliard kroner.
Jeg trodde Forbrukerrådet, Finansklagenemda, advokater og mediene skulle gi oss et klapp på skulderen og gjerne kaste noen palmegrener foran føttene våre når vi spasserte gatelangs, men den gang ei. Det virket som om de alle var på lag med de vi jobbet mot.
DNB måtte ut med flere hundre millioner kroner til kundene våre. Tesla måtte gjøre opp for seg i det som fremdeles er landets største sak mot Tesla. Meglerhuset Nordic Securities måtte gjøre opp for seg og gjennom tjenesten Flyklager, måtte også et titalls flyselskap krype til korset.
I begynnelsen av 2019 måtte jeg slå Klagehjelp konkurs. Vi hadde nettopp blitt svindlet for flere millioner kroner av to advokater, og mediene og myndighetene fortsatte den negative propagandaen. Vi klarte ikke mer.
Kundene fra de sakene som var ferdige, var selvsagt svært fornøyde. De hadde vunnet frem og fått tilbake hundrevis av millioner. Tror du meg ikke? Les mer her ( Sakene vi vant ) eller her ( Kundene forteller ).
Jeg fant ut at jeg aldri mer ville jobbe med klagesaker, men i bakhodet surret likevel tanker om tjenester som Togklager, Flyklager og flere saker mot banker og bilprodusenter. Selv om jeg ikke ville tenke på disse tingene, fortsatte hodet å kverne. Jeg var temmelig langt nede etter konkurs og tap i en rettssak jeg mente jeg aldri skulle vært en del av, men i den grad jeg hadde kapasitet, så gikk tankene mine til stadighet i retning klagesakene.
Etter hvert var jeg i gang igjen. Flere kunder av klagesaken Dieselate kontaktet meg. Jeg hadde sørget for at 1.000 norske bileiere var med i en stor rettssak mot Volkswagen. Saken begynte i 2018, men ble ikke ferdig før våren 2020. Etter at Klagehjelp gikk konkurs, hadde kundene ingen å få oppdateringer fra. Dermed ble jeg etter hvert dratt inn igjen.
Saken vant frem og klagerne fikk tilbake 15% av nybilpris. Det negative var at det kun var de som hadde kjøpt bilen i Tyskland som fikk erstatning den gangen. Alle vi andre ( vi var flere hundre tusen, fra resten av Europa ) måtte ta saken videre i våre egne land. Dermed var arbeidet med Dieselgate igjen i gang.
Per i dag har saken holdt på over 6 år og fremdeles venter norske bileiere på sin rettmessige erstatning. EU var så sent som i september 2021 ute og kjeftet på Volkswagen. Nå måtte de se til å gjøre opp for seg i resten av Europa og vi andre burde få det samme som tyskerne: 15% av nybilpris.
Volkswagen har satt et av landets største advokatfirma på saken, men jeg er trygg på at vi snart er i mål. Inntil den tid, er det fortsatt mulig å melde seg på Dieselgate ( gjelder bilmerkene Audi, SEAT, Skoda, Volkswagen og Porsche ).
Det siste nye er at tysk høyesterett har bestemt at en har 10 år på seg for å klage – ikke bare mot Volkswagen-merkene, men mot alle merker som jukset med utslipp.
Så sent som 25. mai i år vant de 91.000 klagerne frem i Storbritannia.
Nå er også saken mot alle de andre bilmerkene i gang; Dieselagte 2.0. Hadde du en dieselbil fra 2003 og utover, er du trolig berørt. Du kan i så fall kreve 15% av nybilpris tilbake.
Så, hvorfor jobber jeg med klagesaker?
Det er vanskelig å svare på. Frem til saken vinner frem, er det stort sett bare oppoverbakke. Det er vanskelig å få de berørte til å melde seg på. De tror ikke at det nytter. De har ikke tro på at de kan vinne frem. De har aldri hørt om alle de andre som har vunnet frem – det blir aldri publisert noen artikler om dem. Om de googler meg, finner de mye negativt. En skulle nesten tro jeg hadde klart å egle på meg noen fiender.
Etter hvert som tiden går, begynner deltakerne å miste troen. De blir utålmodige, negative, trekker seg..
Når vi vinner frem, er samtlige særdeles positive … og en uke senere så er det helt stilt … og jeg begynner på en ny klagesak.
Så, hvorfor orker jeg?
Det har med rettferdighet å gjøre. Jeg har en nokså plagsom rettferdighetssans og jeg har innfunnet meg med at det å jobbe med klagesaker er mitt kall her i livet. I alle fall har det vært det de siste 10 årene … og det ser ikke ut til å skulle endre seg med det første..
Så det hele bunner altså i en dyp, indre motivasjon for dette arbeidet. Det er mye motgang, mye negativ energi, men likevel overgår gleden av å vinne frem alt annet. Derfor fortsetter jeg, selv om jeg har høstet uendelig mange negative erfaringer gjennom arbeidet. Det er et positivt, godt og viktig arbeid … og jeg vet hvordan jeg skal gjøre det..