Som jeg skrev i forrige innlegg, er datoen 26. september 2022 en aldri så liten merkedag. Da ender inneværende shemita, sabbatsåret. Vi har sabbatsår hvert 7. år, men hvert 7. sabbatsår, altså hvert 49. år, har vi i tillegg I innlegget lister jeg opp hva som har skjedd i de andre sabbatsårene siden 1900, men det er vel få som kan måle seg med sabbatsåret som ender om 19 dager. Økonomier i krise, børser under press, matmangel, kraftig inflasjon i hele den vestlige verden med enorm prisøkning på helt elementære varer som mat, strøm, gass og drivstoff.
Innhold i dette innlegget
Pandemi og nedstengninger
I 2020 bestemte WHO at det var pandemi og verdens regjeringer sluttet seg til og stengte ned nasjonene, samtidig som vaksiner på mirakuløst vis ble ferdige i rekordfart og massevaksinering ble iverksatt. At enkelte av disse vaksinene var påbegynt et par år før viruset ble påvist var ikke så viktig. At enkelte vaksineprodusenter aldri tidligere hadde fått godkjent vaksiner de hadde jobbet på i årevis, mens de nå fikk godkjent hurtigutviklede vaksiner for massevaksinering var heller ikke så farlig.
Enkelte land lot være å følge strømmen, særlig i Afrika. Beklageligvis døde en del av regjeringsoverhodene i disse landene og ble erstattet med mer positivt innstilte individer.
Nedstengningene førte til problemer med produksjon og frakt av varer og tjenester verden over. Mange små og mellomstore bedrifter forsvant, mens de allerede største bedriftene vokste seg mye større enn noen gang. Dette førte til at forskjellen mellom fattig å rik økte kraftig, samt at langt flere ble sendt inn i fattigdom. De som fra før av var rike, kunne nyte å bli langt rikere, ettersom børsene fortsatte sin hyggelige utvikling.
Krig, sanksjoner og pengetrykking
Så kom krigen mellom Russland og Ukraina, hvor vesten så seg nødt til å iverksette strenge restriksjoner mot Russland. Dette har blant annet ført til at Russland ikke lenger har Starbucks Coffee, men nå må nøye seg med en russisk kopi som heter Stars Coffee. Jeg nevnte dette i et innlegg på Bilbloggen for et par dager siden.
Gjennom pandemien ble pengetrykkingen tatt til nye høyder. Sentralbankene verden over trykket nye penger og langt mer enn tidligere. Pengetrykking finner vi hele tiden, men i krisetider øker det på. Det var for eksempel en veldig økning under og i etterkant av Finanskrisen i 2008-2009. Vi har imidlertid beveget oss inn i nytt terreng.
Nå om dagen trykkes det penger som aldri før, men hvor blir det egentlig av disse pengene? Flere penger i omløp betyr ikke at vi spiser eller drikker mer, pusser tennene eller vasker hendene oftere, har flere abonnement … nei, de fleste av oss merker ikke annet enn at priser stiger.
Grunnen er at om det finnes langt flere penger i forhold til varer og tjenester man kan bruke disse pengene på, da øker prisene. Det trykkes nye penger i rekordfart, men det produseres ikke flere varer og tjenester enn før. Langt derifra, gjennom myndighetenes tiltak ble produksjonen redusert. Nedstengninger kan gjerne ha en slik effekt.
Cantillon-effekten
Nå var det ikke slik at alle disse nye pengene ble fordelt ut på befolkningen. Måten fordelingen av nye penger gjennomføres på, kalles gjerne Cantillon-effekten etter økonomen Richard Cantillon (1680-1734). Den beskriver hvordan nye penger først havner hos dem som er tettest på pengetrykkingen – altså de aller mektigste og aller rikeste i landet.
Dette kan for eksempel forklare hvordan de største selskapene ble langt større gjennom pandemien og hvordan regjeringene kunne iverksette enorme tiltak, som igjen stort sett kommer de største til nytte før disse etter hvert fordeler penger utover gjennom at befolkningen jobber for dem. Disse som utfører arbeid, er de som betaler for det hele. Det at stadig flere står utenfor arbeidslivet betales også av de som utfører arbeid. De betaler også for selve pengetrykkingen.
Det at det trykkes mer og mer penger, gjør at eksisterende penger blir mindre verd. Det finnes flere penger i forhold til antallet varer og tjenester, noe som i sin tur resulterer i at ting blir dyrere. Nå om dagen merker vi det særlig på viktige varer som mat, strøm, gass og drivstoff. Det hevdes dette er Putin og Russland sin skyld og det virker som at de aller fleste vestlige medier og politikere er skjønt enige om dette, men det er selvsagt skivebom. Det hele skyldes pengepolitikken.
Den nåværende krisen, Finanskrisen og de aller fleste kriser vi har vært gjennom, har vært skapt av myndighetene våre. Når krisen er der, får vi servert forklaringer på hvordan krisen har oppstått – det har selvsagt aldri noe med myndighetenes og deres innblanding i økonomien å gjøre. Befolkningen sluker budskapet og vender seg til myndighetene for å hjelpe dem ut av krisen. Som nå, når alle tror den pågående krisen skyldes Putin og vender seg til myndighetene for hjelp.
Støtteordninger, pristak på enkelte varer … myndighetenes innblanding i markedene er kun ødeleggende. Amerikanske myndigheter har nettopp besluttet å ansette 87.000 nye medarbeidere i IRS (Skatteetaten), for å sørge for mer effektiv innhenting av skatter og avgifter. Ansatte i Skatteetaten i USA er som et pengepoliti – de er bevæpnet, kan arrestere folk og startlønnen er på rundt 70.000 USD.
Ifølge Wikipedia har vi i Norge rundt 666.000 offentlige ansatte. 34% av alle som jobber, jobber i offentlig sektor. I tillegg har vi en rekke offentlige foretak, foretak der staten eier mer enn 50%. Vi har også en rekke foretak der staten eier mer enn 33% og dermed har styringen. Både DNB, Equinor og Telenor har sine utspring som heleide statlige foretak, hvor staten fremdeles er hovedeier og har kontrollen. Jeg mener å ha hørt at rundt 70% egentlige jobber for det offentlige, gjennom DNB, Equinor, Telenor, utføre … alle som egentlig mottar penger fra det staten henter inn gjennom skatter og avgifter. Nå bidrar både DNR, Equinor og Telenor – og mange andre – med både skatter og avgifter i særklasse, men de er altså i streng forstand fremdeles en del av det offentlige.
Ifølge Cantillon-effekten blir alle disse tilgodesett før noen andre i forbindelse med pengetrykking. Jo nærmere du sitter selve pengetrykkingen, jo tidligere mottar du din skjerv. Cantillon-effekten kan gjerne eksemplifiseres ved å tømme et glass honning ned på en tallerken. Honningen hoper seg opp i sentrum, før den sakte siger utover på tallerkenen. Honningen er de nytrykkede pengene, mens tallerkenen er befolkningen i deres avstand fra selve pengetrykkingen.
Det bildet ikke beskriver, er hva som skjer når de brede lag av befolkningen får sine penger. De mottar pengene gjennom lønninger, trygd, pensjon, stipend og den slags, men de rike har allerede puttet penger på børsen og presset prisene på aksjene oppover, de har allerede kjøpt og betalt det de ville ha av varer og tjenester og før du mottar din del, er allerede prisene på disse aksjene, varene og tjenestene steget mer enn hva du mottar. I tillegg har man altså langt dyrere mat, strøm, gass og drivstoff. Rentene er også på vei opp. I sum må forbrukeren ut med mer enn han får inn og pengene føres dermed tilbake mot sentrum av den samme tallerkenen.
Hvorfor de rike blir rikere og forbrukeren klør seg i hodet
Nye penger havner hos dem som gjerne blir omtalt som eliten. Mye blir investert i verdipapirer, eiendom og annet, mens deler av pengene fordeles utover gjennom pensjoner, lønninger og så videre. Deretter blir de gamle pengene ført tilbake til sentrum, mens neste runde nye penger også havner innerst i sirkelen. Det er derfor de rike stadig blir rikere, de mektige stadig blir mektigere og forbrukeren klør seg i hodet og tenker at økonomi og finans er vanskelige greier.
Hvor lenge skal krisen vare?
Det er fremdeles fokus på pandemien, i tillegg har vi krig og fremtredende politikere advarer om at rekordprisene på viktige varer og tjenester kan vare i flere år. Videre er det flere land som iverksetter eller planlegger restriksjoner og rasjonering på de samme varene og tjenestene. I Spania er det for eksempel ikke lov å kjøle ned lokalet til mindre enn 27 grader Celcius. Inntil videre gjelder dette for kontorlokaler, butikker, barer, teatre, flyplasser og togstasjoner. Samtidig er samtlige husholdninger oppfordret til å følge samme bestemmelse. Videre er det ikke lov å varme de samme lokalene til mer enn 19 grader Celcius når vinteren kommer.
Inntil videre er husholdningene kun oppfordret til å følge samme bestemmelse, men man skal vel ikke la seg overraske om også dette blir lovbestemt om litt. Selvsagt er alt sammen kun et midlertidig tiltak. Det samme var det jo i 1971 da den amerikanske dollaren ble tatt av gullstandarden, eller etter 9/11 i 2001, da man blant annet innførte strengere kontroller på flyplassene. Offentlige midlertidige tiltak har en egen evne til å bli evigvarende. En kan jo gjøre seg noen tanker om myndighetenes innføring av massevaksinering, nedstengninger og den slags. Hittil har myndighetene støtte i befolkningen, som spiser alt hva massemediene serverer av viktig informasjon. Enda godt influensaen forsvant da denne hersens Coviden kom..
Så, hvor lenge skal moroa vare? Si det. Vi nærmer oss slutten på inneværende sabbatsår og hvert 7. sabbatsår, altså hvert 49. år er også et jubelår. Det Gamle Testamentet er fullt av matematikk, noe kabbalismen er bygget rundt. Systemer og sykluser som at det er sabbatsår hvert 7. år og jubel år hvert 7. sabbatsår, slik ting er viktige for enkelte og som nevnt innledningsvis har det vært mengder av kriser forbundet med tidligere sabbatsår. Et jubelår er egentlig et år for gjenfødelse, en ny start … eller kan man tenke The Great Reset? Kanskje kun et artig sammentreff, men vi er i alle fall midt i en krise.
Vi tenker gjerne at vi må få avskaffet Putin og få slutt på Russlands galskap i Ukraina. Bare det blir rettet opp i, da blir ting bra igjen. Til og med avisene ser ut til å mene det samme.
Fra kontor til grønnsaker og dyrehold
Selv har jeg litt andre tanker om saken. Jeg bruker ikke lenger dagene på å sitte på et kontor. Jeg bor der hvor jeg tidligere reiste på ferie og et hektisk kontormiljø er byttet med naturlige omgivelser. Morgenen innebærer som regel å sjekke hvordan kryptomarkedet har beveget seg i løpet av natten, men den innebærer også å sjekke om hønene har lagt egg, om noen av grønnsakene trenger vann og selvsagt det å hilse på dyrene.
Skuldrene er ikke lenger oppunder ørene og jeg har tid til å tenke lengre tanker. Dette passer i grunnen temmelig godt til mitt arbeid. Jeg har definert arbeidet mitt til å inneholde tre viktige elementer:
- Velge de rette sakene å ta tak i
- Få med flest mulig av de berørte
- Vinne frem på vegne av samtlige.
Jeg tenker selvsagt på arbeidet med klagesaker, der jeg i årevis har jobbet med å hjelpe folk med å få tilbake penger de har rett på. I dette arbeidet har jeg møtt en hel del motstand. Selskapene jeg jobber mot, selvsagt, men også særlig to andre grupperinger, nemlig myndighetene og mediene.
I Norge har vi forbrukermyndigheter, som har ansvar for å bistå forbrukere i ulike tvister. Videre har vi interesseorganisasjoner, hvor folk betaler for medlemsskap, som påtar seg ansvar for det samme. I min sammenheng blir det nærliggende å nevne Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, NAF og Finansklagenemnda. Samtlige av disse har vært svært negative til mitt arbeid, selv om jeg har hjulpet flere personer med å få tilbake mer penger enn trolig samtlige av dem til sammen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de oppleves som selvutnevnte fiender, da jeg egentlig hadde sett for meg at de skulle være viktige støttespillere. Jeg henvendte meg til Forbrukertilsynet på vegne av mer enn 3.000 norske forbrukere 2. september 2022, men så har også Forbrukertilsynet henvendt seg til meg i noe som kan tolkes som et forsøk på å stanse arbeidet. Jeg skrev om dette på Bilbloggen 5. september i innlegget Forbrukermyndighetene engasjerer seg.
Mediene sitt engasjement går stort sett ut på å gjengi og beskrive mine motparter og nevnte myndigheter og organisasjoner sine uttalelser. Det kan virke som om vi ser ulikt på en del saker og ting, men jeg velger altså sakene jeg jobber med basert på følgende:
Fordi store selskap har oppført seg kritikkverdig overfor kundene sine, fordi kundene har rett på erstatning, fordi myndighetene eller interesseorganisasjonene ikke gjør noe for å hjelpe dem og fordi jeg tror jeg kan hjelpe dem til å vinne frem og motta erstatningen de har rett på.
Der har du altså de tre stegene i mitt arbeid og grunnlagene for hvordan sakene velges ut i det første steget.
Ellers er det altså om å gjøre å sørge for at en har tilstrekkelig med kjærlighet og glede i hverdagen, å holde stressnivået under en viss grense, spise sundt, bruke kroppen og ellers forsøke å leve, som jeg sier på forsiden, et liv verd å leve. Dersom en klarer å utrette noe godt for andre, da har en oppnådd noe. Det får så være om en høster mer enn nok av kritikk på veien, om en kan slå seg til ro med at det hele var verd det. Boken Kundene Forteller sier vel sitt og også nå, med en klagesak som jeg har jobbet med i snart 7 år, Dieselgate, får jeg til stadighet støttende og oppløftende meldinger fra deltakerne. Jeg får selvsagt også en hel del kritikk, men dette er stort sett fra annet hold.
Nåja, dagen er godt i gang og det er på tide å sanke egg. Vi høres..