I utgangspunktet rigget for et ensomt monarki

For en måneds tid siden flyttet jeg opp i den spanske fjellheimen. De første dagene var jeg helt alene, uten nett og det hele; så jeg holdt selvsagt på å gå på veggene … eller viddene. Men, så fikk jeg nett, deretter litt besøk og ikke lenge etter var jeg også hundepasser for en boston terrier … på ubestemt tid.

Selv om jeg bare har vært her i litt over en måned, føles det som om jeg har vært her i en liten evighet. Det er akkurat som om døgnet har veldig mange flere timer her oppe. Det er en veldig ro her og en får virkelig gått gjennom de lange tankene; de en ikke får tid eller mulighet til når en er omgitt av liv og røre. Det i seg selv er jo særdeles positivt. Et ypperlig sted for meditasjon, for en går stort sett og mediterer hele tiden, bevisst eller ikke.

Samtidig er det rimelig lett å bli ensom her oppe. Jeg har nok en liten eremitt i meg, for det å være alene, i eget selskap, er stort sett aldri noe problem for meg. Kanskje var det derfor jeg vurderte å gå i kloster en gang i tiden. Det å trives i eget selskap er en god ting og slik har jeg vært det fra jeg var en liten pjokk, som satt på stuegulvet og bygget byer med folk og fe, som jeg lekte med i dagevis, før jeg gikk over til neste prosjekt.

Som voksen satt jeg en periode i et 240 kvadratmeter stort kontorlokale, kliss alene i to år, før jeg leide ut et par av kontorene og skaffet meg noen ansatte. I disse to årene tjente jeg knapt nok mer penger enn til å dekke lokalene, så det var en utfordrende tid – samtidig en god erfaring.

Jeg har hatt flere perioder hvor inntjeningen har vært marginal og jeg knapt har hatt mer enn akkurat nok til å klare meg. I ettertid ser jeg at det er i disse periodene kreativiteten blomstrer – når man står med ryggen mot et hjørne og ikke kan komme lenger bakover. Da ender det gjerne med at man tar et spenntak bak seg og skyver i fra med all kraft … og så er man i gang.

En av dem jeg delte kontorer med tidligere, startet opp eget firma kort tid etter at han flyttet inn. Vi hadde mye å snakke om og kunne sparre med hverandre om det meste. Han hadde blant annet en teori om at det var bra å være sulten. Det å kunne kjenne på sult i et overflodssamfunn, det gjorde noe med en. En ble skjerpet og fikk finjustert fokuset, slik at de viktige tingene utkrystalliserte seg. Selv flere år senere, da han hadde gjort suksess, sørget han for å droppe mat enkelte dager, bare for å la sulten rive i kroppen og minne ham på et par elementære sannheter om tilværelsen.

Jeg var selvsagt enig og hadde egne erfaringer å vise til, men det var først flere år senere, etter at alle mine selskap imploderte i 2019-2020, at jeg for alvor fikk kjenne på sult og desperasjon – på mange plan. Dette var ikke første gang jeg var blitt slått ned og bestemte meg for å reise meg igjen, men det har hittil vært den klart tyngste … og veien opp har vært lang og kronglete. I og med at jeg har kommet meg på beina etter tidligere nederlag, hadde jeg en forventning om at det skulle gå raskere denne gangen.

Forrige gang hvor jeg virkelig fikk meg en på trynet, var da Finanskrisen slo inn. Jeg jobbet i finans og tjente veldig gode penger, før jeg med ett stod på bar bakke og alt av inntjening var borte vekk. Dette var i begynnelsen av 2008 og det var først i begynnelsen av 2014 at jeg begynte å tjene gode penger igjen. Det tok altså seks år, noe som fikk meg til å tenke på lignelsen i Bibelen om syv fete og syv magre år … fra da Josef fikk bygge kornlagre i Egypt og reddet landet fra en kommende hungersnød. Fra 2014 hadde jeg fem år, til og med 2018, med ekstremt god inntjening. Det jeg hadde lært fra Finanskrisen, var at jeg måtte putte verdiene i eiendom, noe jeg også gjorde … men alt forsvant sammen med selskapene i 2019-2020. Konstruksjonen av selskapsstrukturen var feil og det å plassere alt i eiendom var også feil – denne gangen vet jeg enda mer om hva jeg ikke skal gjøre, når jeg omsider kommer til pengene igjen.

Nå er det gått to og et halvt år uten noen inntjening å skryte av. Likevel bor jeg i et lite paradis og spiser og drikker godt. Eiendommen jeg leier var ikke fire mål som jeg først trodde, men mange ganger større. Den inneholder til og med et lite skogholt hvor det visstnok bor en flokk villsvin – ikke at jeg har forvillet meg inn dit enda, men det kommer vel. Må bare bevæpne meg litt først – en tanks eller noe slikt, så jeg kan følge meg trygg i møte med beistene.

Nåja, her oppe i det som er velegnet til å være et ensomhetens monarki, har jeg altså funnet et lite paradis. Jeg har det meget godt her og heldigvis har jeg gode venner som kommer innom fra tid til annen. Jeg kunne nok vært mye mer aktiv på det å invitere folk innom – der har jeg et stykke å gå – men folk inviterer seg heldigvis selv med ujevne mellomrom. I kveld skal det for eksempel holdes burdsdagskalas her og det kommer et lite lass med folk opp fra kysten. Jeg kjenner stort sett ingen av dem, men det gjør ikke noe. Det blir garantert suksess og jeg har fått ordnet noe ekte cubanske sigarer for anledningen … helt strålende. Selv har jeg ikke prøvd sigarer siden lærerstudiene, da jeg hadde nattskiftet på en Statoil-stasjon, men i kveld skal jeg definitivt prøve meg på en cubansk liten godsak.

I og med at jeg bor temmelig alene her oppe, er det ingen som plages av at jeg iblant spiller noe Bjørn Eidsvåg, Jan Eggum, Sigvart Dagsland eller Vamp. Tonene triller garantert et godt stykke nedover dalen, men det er vel i verste fall bare noen villsvin som får det med seg uansett. Jan Eggum synger om «et ensomt monarki» og hele «En natt forbi» er i utgangspunktet rimelig treffende for tilværelsen her oppe – iblant – men takket være et snev av sosialt nettverk, så kjenner jeg ikke på melankolien så ofte. Det er stort sett fred og harmoni … og i dag altså fest og basar. Det blir stas … tror jeg … helt sikkert.

Jeg får se over bassenget og yacuzzien, slik at alt er på stell … før kystfolket kommer rekende. Hasta luego mis amigos!

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: