Jeg mener det var i september 2015 jeg fikk med meg at Volkswagen hadde jukset med 11 millioner biler verden over. Om du ikke husker hva skandalen egentlig gikk på, så har du en forenklet versjon her:
Biler som ikke hadde blitt godkjent på grunn av forurensningen de spydde ut, hadde fått installert jukseprogrammer. De virket slik at når bilen skulle testes for utslipp, fanget bilen opp at den ble testet og slo over i et hemmelig modus. I stedet for å sende forurensningen ut gjennom eksosen, samlet den opp forurensningen og holdt på den helt til en stund etter at den var ute av testmodus. Deretter slapp den ut all den oppsamlede dritten og fortsatte å forurense ulovlig mye. Volkswagen hadde gjennom flere år helt bevisst jukset for å få godkjent bilene sine.
I løpet av veldig kort tid, ble det klart at samtlige produsenter av dieselbiler gjorde akkurat det samme som Volkswagen. Samtlige jukset seg gjennom testene, for så å forurense langt over lovlige nivåer. En av effektene av denne ulovlige forurensningen fra Volkswagen, var at så mange som 5.000 mennesker døde i Europa hvert år som en direkte følge.
Jeg drev jo den gangen selskapet Klagehjelp, som klarte å utrette en hel del, selv om både selskapet og jeg fikk gjennomgå så det holdt i mediene. Det ble mye negativ presse da vi hjalp DNB-kunder med å få tilbake penger etter at DNB hadde pushet dem inn i et råttent eiendomsfond. Særlig Jorge Jensen, som var en av høvdingene i Forbrukerrådet tok oppgaven med å sverte oss meget seriøst. Da jeg satte i gang med å samle sammen norske bileiere for å kreve penger tilbake fra Volkswagen, var Forbrukerrådet raskt ute med advarsler. Gjennom mediene fikk forbrukerne opplyst at det ikke var noe å hente på å gå mot Volkswagen og de burde uansett holde seg langt unna Klagehjelp og meg.
Nå er det gått ca 6 år. Klagehjelp AS finnes ikke lenger, men bostyreren – en advokat Trond Jarle Bachmann fra Haugesund – har holdt på siden mars 2019 med bobehandling. Selskapet hadde ikke gjeld og gjennom bobehandlingen viste det seg at Skatteetaten skyldte selskapet rundt 1,9 millioner kroner, samt at noen advokater skyldte selskapet nesten 5 millioner etter å ha tatt seg betalt for noe de ikke leverte. Selskapet hadde altså penger til gode fra det offentlige og andre, men ikke gjeld. Nå, etter to og et halvt år med bobehandling, er alle kravene mot eksterne frafalt … men fremdeles er ikke bobehandlingen avsluttet. Det er i det minste gledelig å kunne observere at Bachmann har hatt sine beste år – økonomisk – mens han har behandlet boet etter Klagehjelp. Pengene som skulle vært hentet inn fra de som skyldte selskapet penger, skulle gått til aksjonærene (i hovedsak meg) etter avsluttet bobehandling … men så lenge bobehandlingen holder på, kan bostyrer spise fra alt som er av kontoer og verdier.
Jeg tror det passet bra å få Klagehjelp av banen temmelig kjapt. Mitt mål angående Volkswagens utslippsskandale, var å samle 7.500 norske bileiere for å gå til sak mot Volkswagen. Dette klarte vi ikke – det var for mye negativ presse, men vi klarte 3.500 og det var jeg ganske fornøyd med. Likevel, det var en krevende sak å jobbe med, for vi ble hele tiden fremstilt som skurker. Da saken omsider skulle opp i tysk rett i slutten av 2018, var vi nede i 1.000 deltakere.
Klagehjelp gikk over ende i mars 2019, så da saken omsider var i gang i Tyskland, var selskapet historie. Etter noen måneder uten å engasjere meg i saken, begynte jeg på nytt å bruke tid på den. Mange av de tidligere kundene hadde kontaktet meg privat – de hadde mange spørsmål om saken og trengte at noen fortsatte prosessen. Så, da ble det til at jeg på nytt gikk inn i saken og begynte å sende ut oppdateringer til de som var berørt av saken.
Den tyske rettssaken var en braksuksess og vi vant frem så det holdt. Problemet var at det var svært avgrenset i forhold til hvem som nøt godt av seieren. Tyske forbrukermyndigheter – som finansierte saken – inngikk et forlik med Volkswagen som betød at kun de som hadde kjøpt bilen i Tyskland fikk erstatning. Dette ble klart i midten av 2020. Alle andre – de som hadde kjøpt bilene i andre land enn Tyskland – måtte nå fortsette saken i eget land.
En seier kombinert med et slag under beltestedet. Vi trodde saken skulle være avgjort nå, men var på mange måter tilbake til start. På nytt måtte jeg samle sammen de av deltakerne som ønsket en videre prosess i Norge. Målet var en gang 7.500 deltakere, vi klarte 3.500, vi fikk 1.000 av dem påmeldt i en rettssak i Tyskland, men nå satt jeg tilbake med rundt 200 deltakere som ønsket en videre prosess.
Jeg innledet et samarbeid med partner og advokat Ola Fæhn, ved Forbrukeradvokaten. Status er i dag at Forbrukeradvokaten er i dialog med Forbrukerklageutvalget og 5 av deltakerne er valgt ut som pilotsaker i forhold til å vinne frem til en god løsning på vegne av dem og resten av gruppen.
Så, plutselig en dag (28. september), kommer det en nyhet om at EU velger å engasjere seg på vegne av alle dem som ikke hadde kjøpt bilene i Tyskland. EU går inn og ber Volkswagen gjøre opp for seg også på vegne av alle de andre kundene som ble rammet av skandalen. Dette er smått fantastisk og er selvsagt en veldig god hjelp i forhold til den pågående klagesaken vår.
Samtidig gir det en åpning for å kreve penger også for alle dem som tidligere ikke har foretatt seg noe. Vi vet det er 144.000 berørte norske bileiere – folk som eide disse bilene tilbake i 2016. Samtlige av disse har rett på erstatning, men vanligvis er det bare de som faktisk krever noe, som ender med å få noe. Derfor satte jeg opp en mulighet for alle disse til nå å registrere seg og kreve erstatning de også.
Det er ikke slik at det er synd på Volkswagen og at de jukset ved uhell. Nei, dette var nøye gjennomført og de brukte trolig sine beste ingeniører for å kunne utvikle juksemekanismene. De har måttet gjøre opp for seg i en rekke land verden over, men i Norge har de altså ikke betalt en krone.
Det som gjør saken helt absurd, er at Volkswagen ble pålagt å utbedre bilene – fjerne den ulovlige forurensningen. Det var bare én måte å ordne dette på, nemlig ved permanent la bilen samle opp forurensningen inne i bilen, i stedet for å slippe den ut. Resultatet ble naturlig nok at dette gikk ut over enkelte deler i motoren. Mange erfarer for eksempel at EGR-ventilen eller EGR-filteret går tett og må skiftes med 2-3 års mellomrom – en reparasjon som koster rundt 20.000 kroner hver gang. Dette er en direkte konsekvens av den såkalte “fixen”, men Volkswagen tar ikke regningen. Det er kunden som må betale hver gang – Volkswagen påstår at dette ikke har noe med fixen å gjøre … selv om de vet at det har alt med fixen å gjøre.
Juks og løgn i bank, finans og bilbransjen var altså fokus for alt arbeidet vårt i Klagehjelp. Vi vant mot DNB, Tesla og et meglerhus, men for meg ble Klagehjelp veien til fullstendig ruin. Det positive var at jeg fikk en del unike erfaringer i forhold til det å gå på trynet. Et stykke der fremme kan jeg kanskje se meg takknemlig tilbake … men jeg er ikke helt der enda.
Det er uansett greit å vite at jeg har klart å holde liv i Dieselgate-saken og det skal bli usigelig godt den dagen vi endelig vinner frem – noe jeg er temmelig trygg på at vi kommer til å gjøre. Jeg tror ikke det kommer noen beklagelser eller forsøk på oppreisning fra Forbrukerrådet, eller Forbrukertilsynet som de nå heter. Jeg tror heller ikke at noen av journalistene som var med på å ødelegge oss kommer med noen beklagelser. Slik er det. En kan aldri forvente at det kommer en håndsrekning eller et klapp på skulderen – og av erfaring kan jeg med trygghet si at det ikke finnes noe sikkerhetsnett.
Det vil si … med mindre en har fått på plass et på egenhånd. Jeg var så heldig at jeg hadde et lite knippe med gode folk rundt meg. Venner som kunne være med å dempe fallet, hjelpe meg å få beina under kroppen igjen, finne balansen og etter hvert begynne å reise meg igjen. Det har vært en seriøst utfordrende tid, men som i så mye annet, handler det vel for det meste om ikke å gi opp. Fortsette å prøve.
Nåja, Dieselgate i alle fall. Jeg er veldig glad for det nye initiativet fra EU. Jeg skulle ønske at folk engasjerte seg i slike saker. Det er viktig å gi de store aktørene en smekk når de trår langt utenfor det som er godt og bra. Tillatt eller ikke – de er så flinke til å manøvrere i dårlige definerte regelverk, men hva med etikk og moral? Det å forurense som de har gjort, vel vitende om mange av konsekvensene, det er en forferdelig ting og bør definitivt resultere i en solid straff. Slike ting synes jeg folk burde engasjert seg mer i.
Er det ingen som tenker på at dette går ut over barna og andre de er glade i? Kanskje har vi ikke tid til å tenke på ting, for vi skal få unna jobben, levere og hente, handle, få på plass en middag, rydde og stelle litt … og så få med oss nyhetene. Kanskje har vi ikke tid til å sette oss ned og tenke etter … tenke gjennom ting, hva som er greit og ikke..
Jeg bryr meg i alle fall om slike ting, rett og galt. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, for det er stort sett bare negativt og et slit. Men, noen ganger, da er det helt fantastisk å jobbe med slike saker. Det aller kjekkeste er selvsagt akkurat idet en forstår at en har vunnet frem, at en klarte det. Det er en helt suveren følelse og den veier opp for enorme mengder negativt og mørkt … og når en omsider vinner, da er det meste helt greit.
Slik tror jeg det blir med Dieselgate også. Vi kommer til å vinne. Ikke at det kommer til å snu min verden på hodet eller noe slikt, men det skal bli veldig godt å kunne lukke igjen akkurat det kapitlet..