Leve ditt eget liv, eller leve opp til andres forventninger?

Selv om det gjerne virker temmelig åpenbart at en skal leve sitt eget liv, så blir det ikke alltid så enkelt når en drar det ned til det dagligdagse. Nå har jeg omsider rukket å bli 49 år og fremdeles rives jeg rett som det er mellom dette med å være meg selv, eller å forsøke å være den som jeg opplever at omgivelsene gir uttrykk for at jeg bør være. Et aldri så lite dilemma, rett og slett. Ivar Aasen – en rimelig kjent norsk dikter som levde på 1800-tallet – startet et dikt med “Til lags åt alle kan ingen gjera” … altså … det blir aldri slik at alle er fornøyd, uansett hva du gjør.

OK, greit nok. Du klarer aldri å gjøre alle fornøyd, men hva med å være ekte? Hva med å være deg selv? Det er garantert en hel del mennesker som ikke liker den du egentlig er. Sånn er det bare. Erfaringsmessig trenger disse nei-menneskene slett ikke være ubetydelige for deg – de kan være blant de som i utgangspunktet burde bety aller mest; dine nære og kjære, til og med familiemedlemmer … du vet ikke hvor de er eller hvem de er, før det plutselig en dag åpenbarer seg på ubehagelig vis.

Du har trolig vært omgitt av slike mennesker i lange tider, men du oppdager dem ikke før de forsøker å påvirke deg til å være en de synes mer om enn den som du faktisk er. Vi prøver jo alle å forme omgivelsene slik at de blir mer behagelige for oss selv, men de fleste av oss har vel gjerne en innebygd brems i forhold til hva som er greit og ikke? En bør vel tenke at en skal være forsiktig når det gjelder å påvirke mennesker til å være noen andre enn seg selv, bare for at en selv skal føle seg mer komfortabel rundt dem? Jeg er i grunnen veldig positiv til egoisme og det å sette seg selv først, men fokuset bør da være å leve sitt eget liv slik en ønsker, ikke å forvente at andre skal leve sitt liv slik du måtte ønske at de skulle leve det.

Iblant er det kanskje slik at du er ganske så overbevist om at du sitter på higher ground, at du faktisk vet noe de ikke vet, at du ser noe de ikke ser … og at din sannhet faktisk er veldig mye bedre enn deres sannhet. Likevel, bør ikke folk få leve sitt eget liv, ta sine egne valg, gjøre sine egne erfaringer, lykkes og feile i sin egen takt?

Så oss selv da, bør ikke vi la være å forsøke å speile oss selv i det vi opplever er omverdenens forventninger til hvordan vi bør tenke og handle? Bør vi ikke alle ha et temmelig solid fokus på hva vi selv egentlig tenker, mener og føler for? Vi skal selvsagt vokse og mye av det vi holder for sant i dag, vil være erstattet av nye standpunkt et stykke der fremme. Men, her og nå er det dette vi mener og da er det dette vi bør stå for, selv om det skulle være noe annet en hva de rundt oss kan ha forventning om.

Jeg synes dette har vært temmelig vanskelig de siste par årene. Det er en god stund siden jeg skrudde av TVen og faset ut fra nyhetsflommen. Da jeg hadde fjernet meg et stykke, fikk jeg øynene opp for den vanvittige ensrettingen som foregår, den ekstreme påvirkningskraften mediene har og utøver over massene. Et stjerneeksempel er selvsagt mediedekningen av pandemien. De som hevder noe annet enn den vedtatte virkeligheten, blir luket ut på alle mulige vis. Vi som har klart å skjerme oss noe fra propagandaen og implanteringen av opplevd sannhet … mange av oss har en helt annen oppfatning av virkelighet og alvorlighet av den sykdommen verden nå vaksineres mot. Samtidig er det veldig vanskelig å diskutere dette med noen, for folk er så fullstendig innprentet med en helt bestemt virkelighetsforståelse – og i den virkeligheten er annerledestenkende både dumme og farlige.

Jeg har helt siden starten av galskapen i 2020 hatt en stor frykt for konsekvensene av myndighetenes ekstreme tiltak og hvordan dette til slutt vil påvirke deg, meg og aller verst … ungene mine. Nedstengninger fører selvsagt til massearbeidsledighet og lavere produksjon av varer og tjenester. Selv om få av de jeg har med å gjøre har hatt noen erfaring av varemangel enda, observerer vi at mange råvarepriser i lang tid har steget. Dette forplanter seg over til pris og tilgang på ulike komponenter, som igjen rammer prisen og tilgangen på sluttprodukter.

Som for eksempel nå, når nye biler står … nesten helt ferdige … de mangler bare en ørliten chip, og så kan de selges. Nåja, en ny bil kan ha flere tusen chiper og i dag er det chiper i nesten alt vi bruker – fra brødristere, til vaskemaskiner, PCer og … ja, det meste. Da pandemien rammet, stupte nybilsalget og produsentene lot være å bestille blant annet chiper. En rekke andre bransjer blomstret og eksempelvis laptoper, printere og annen hjemmeelektronikk ble revet ut av hyllene. Da bilsalget tok seg opp igjen, var det knapt chiper å få tak i – og det vil visstnok ta et par år få matchet kapasiteten med etterspørselen.

Det at vi ikke får den nye bilen tidsnok til ferien, eller at den nye iPhonen ikke blir tilgjengelig i butikken … slike ting er irriterende, men til å leve med. Det er selvsagt noen hakk verre når det går på litt mer basale behov, som for eksempel mat og drikke. Hva gjør vi om butikkene ikke bare går tom for dopapir, men kjøtt, fisk og grønnsaker? Vi har i årevis lært at vi må ha noen kroner i bakhånd – i tilfelle vaskemaskinen skulle ryke, eller noe slikt. En buffer, en trygghet … men hva om butikkhyllene skulle bli tomme for det vi virkelig trenger? Fokuset vårt har i årevis vært så høyt oppe i behovspyramiden, at vi for lengst har sluttet å bekymre oss for de mer grunnleggende ting. De finnes alltid, i rikelig monn i det samfunnet vi har levd i.

Da jeg var liten, hadde folk flest noen bærbusker og gjerne en grønnsakshage. Dessuten hadde vi en potetkjeller som var fylt til randen, en matbod, en kolossal fryser, rikelig med fiskeutstyr og … ja, egentlig det meste for å kunne klare oss en hel stund. I dag har vi gjerne mat for et par dager i kjøleskapet, eller vi plukker med oss noe på veien fra det ene stedet til det neste. Hagene er blitt glansbilder, med velfriserte plener, prydbusker, hagestuer, grillhus … private fornøyelsesparker og ikke lenger steder hvor det produseres noe spiselig. Vi har ingen reserver og er helt avhengige av at hele samfunnet går på skinner, slik at det er mat i butikkene og spisestedene til enhver tid. Butikkene har ikke lenger store lagre, hvor de får leveranser ukentlig eller annenhver uke. Nei, i dag får de gjerne daglige leveranser og de vet akkurat hva de trenger for å dekke det kontinuerlige uttaket fra de som kommer rennende hver dag og bytter penger mot varer.

Butikkene er ikke rustet for at det skal bli en hikk i leveranseapparatet. Nedstengningene, restriksjonene og tiltakene fra myndighetene verden over har allerede satt i gang endringer som det gjenstår å erfare, men jeg har en temmelig klar forventning om at butikkhyllene – og ikke minst prisene på helt elementære varer og tjenester – vil påvirkes temmelig mye i tiden som kommer. Utfra det jeg tenker og tror om tiden som kommer, risikerer jeg å bli en Noa, som driver og bygger en diger båt langt til fjells – en tulling som har gått helt bananas. Nåja, ikke like teit som Noa og jeg har heller ingen ambisjoner om å redde to av hver art eller noe slikt. Men, om jeg nå setter i gang og flekker opp et drivhus eller to, handler inn boksmat og forsyninger for lange tider – ja, det er nå en ting. Men, om jeg i tillegg skulle drive og fortelle folk om disse tankene og personlige tiltakene, da ville jeg gjerne risikere å bli ikledd en rimelig stor, hvit trøye – i tillegg til å bli sterkt medisinert.

Et alternativ ville selvsagt være å flytte langt ut på bygda, hvor en kan drive med sitt, uten at noen hverken belemres med det eller bryr seg. Heisan hoppsann, det er visst nettopp det jeg har gjort. Til tross for hva enkelte mindre mentalt bemidlede mennesker tror, har jeg dessverre ikke noen nedgravde millioner å tære på. Jeg skulle gjerne hatt det og om jeg fikk leve de siste årene om igjen, hadde jeg definitivt vært bedre økonomisk stilt enn hva jeg er. Men, water under the bridge … fokuset må ligge på dagen i dag og dagene som kommer. Jeg har hverken drivhus eller matlager, men du verden … dette er noe jeg skal få på plass … og jeg bor omsider på et velegnet sted for nettopp slike sysler.

I stedet for å predike Herrens ord og peke på veien til frelse – noe jeg brukte noen år på tidligere i livet – er det vel dags å ta bladet fra munnen og i det minste fortelle om hva jeg tenker og tror her inne, på min egen blogg, uten å være så bekymret for hva andre måtte synes om meg og mine meninger når de leser det. Det å være helt seg selv, si det en tenker og sette handling bak ordene … det er slett ikke lett, men det må da være det eneste riktige? Så får andre tenke, si og gjøre som de selv vil. Noen av dem vil jeg klaffe med, andre ikke. Det er vel bedre å oppleve at en klaffer med ekte versjoner av andre mennesker, enn at bare tilpassede individer opplever at de klaffer sammen?

Kanskje det er derfor parforhold er så vanskelige? Kanskje går vi rundt og er tilpassede versjoner av oss selv, bare for å ende opp i forhold med noen som igjen er tilpassede versjoner av dem selv … og så er ingen av oss tilfredse med tilværelsen eller hvem vi eksisterer som?

Nåja … jeg tror altså at verden er på full fart inn i en rimelig vanskelig periode. Det har ingen ting med sykdom eller klima å gjøre. Joda, jeg tror mange kommer til å bli syke i tiden som kommer. Det skulle bare mangle, når verden for første gang i historien har stått i kø for å la seg vaksinere med en helt ny type vaksine. Selvsagt vil dette gi konsekvenser og det hjelper etter mitt hode ikke at dette skal bli et årlig foreteende. Med sunt kosthold, mosjon, sol og frisk luft, er mennesket fullt i stand til å stå imot influensa og annet rask, men jo flere vaksiner og annet vi sprøyter inn i kroppen … jeg tror ikke dette gjør oss bedre rustet til å stå imot neste variant av hva det måtte være, snarere tvert imot.

Det er så mange ting en ikke kan tenke høyt i dag. Vi blir fortalt hva vi skal mene og folk flest er stort sett helt enige om det aller meste. Jeg liker det ikke. Det er ikke slik det skal være. Vi er frie, tenkende individer. Det må være rom for å konkludere etter sitt eget hode. Gitt tid og erfaringer, vil mange tanker og konklusjoner endres. Det er vel derfor de unge er idealister og de gamle er vise … i alle fall var det slik før. Nå pumpes hodet fullt av pandemi og klimahysteri … og så får vi selvsagt en del sport og annet uvesentlig, som vi heftig kan diskutere oss imellom.

Uansett, poenget er at en må tørre å være seg selv, tenke selv og konkludere etter sitt eget hode, selv om dette gjerne ikke er helt i tråd med hva omgivelsene … ja, nettopp, drit i hva omgivelsene måtte mene … tenk selv, konkluder selv og stå for det du tenker og mener om ting. Hvordan skal vi ellers ha noen selvrespekt og noe livsmot?

Nå er Tyson drit lei av at jeg sitter og skriver. Han ligger i fanget mitt og grynter og stønner … jeg får ta ham ut i hagen en tur og finne på noe gøy. Flere tanker følger..