Allerede ved inngangen til 2020, visste jeg at dette ville bli et veldig krevende år – nummer tre i rekken. At det ville bli krevende for oss alle sammen, det visste jeg selvsagt ingen ting om og jeg hadde heller ingen anelse om at World Health Organisation (WHO) og mitt gamle forbilde, Bill Gates, skulle ha noe som helst med det å gjøre. Verden var egentlig fin den, det var bare jeg som hadde noe gammelt skit som måtte ryddes opp i.
Fra mangemillionær til gjeldsslave
Jeg skulle i retten 23. – 27. mars. Hele fem dager skulle jeg sitte der, i Gulating lagmannsrett, i et forsøk på å vinne over ham jeg hadde tapt for i Haugaland tingrett tilbake i september 2018. Den gang hadde en dommerfullmektig (en dommer under opplæring) dømt meg til å betale motparten min 10,8 millioner kroner. Motparten min var en eldre kar fra Stavanger-området. Selv i dag vet jeg nesten ingen ting om ham, men jeg hadde tilfeldigvis deltatt i et møte mellom ham og finansrådgiveren hans i november 2011.
Jeg var egentlig i Stavanger den dagen for å diskutere et samarbeid mellom mitt finansselskap og selskapet til finansrådgiveren og makkeren hans, men rådgiveren måtte bryte opp møtet, da han hadde booket inn noen kundemøter samme dag. Siden vårt møte nå ble satt på ufrivillig pause, inviterte han meg med i kundemøtene. I og med at vi planla et samarbeid, kunne det jo være interessant å se hvem kundene deres var, så jeg ble med. Dette var uten tvil mitt livs dårligste beslutning, hittil.
I oktober 2014 ble jeg saksøkt av den ene av disse kundene. Halvannen måned etter møtet i 2011, hadde han investert 6,7 millioner kroner i et av produktene vi hadde snakket om. Samarbeidet mellom mitt selskap og Stavanger-selskapet kom på plass i februar 2012, men havarerte bare noen måneder senere. Etter den tid hørte ikke jeg noe fra Stavanger-folket, før en diger konvolutt havnet i postkassen i 2014. Jeg måtte da bruke tid på å huske tilbake til hvem saksøkeren var – jeg hadde jo bare møtt ham halvannen time den ene gangen. Vi hadde ikke hatt noen som helst kontakt, hverken før eller etter det møtet og jeg kunne ikke forstå hvorfor han hadde valgt å saksøke meg.
Gjennom rettssaken, som gikk av stabelen i Haugaland tingrett 3 dager i juni i 2018, kom det frem at motparten min hadde inngått en avtale med finansrådgiveren og makkeren hans i september 2014; kun en måned før jeg ble saksøkt. Da hadde de blitt enige om at kunden ikke skulle saksøke de to akrobatene fra Stavanger, men i stedet gå etter meg. Han hadde vært kunde ved deres finanskontor i årevis og senere har jeg funnet ut at han hadde investert og tapt enorme summer gjennom dem – men nå valgte han altså å saksøke en mann han kun hadde møtt halvannen time i 2011 – uten noen dialog hverken i forkant eller etterkant. Jeg var like fremmed for ham, som han var for meg, da vi møttes den ene gangen.
Som motytelse, skulle de to finansrådgiverne hjelpe kunden sin med å bygge saken mot meg, samt dekke deler av advokatutgiftene hans. I oktober 2014 var de to finansmennene fra Stavanger ikke verd stort, mens jeg hjalp norske forbrukere med å vinne tilbake flere hundre millioner kroner fra DNB. Hvorfor saksøke to verdiløse karer fra Stavanger, når han i stedet kunne tappe meg for penger – var det slik han resonnerte? I så fall hadde han en sterk økonomisk teft. Det ble visst flere motytelser etter hvert, for både saksøker og det andre vitnet i saken endte opp som henholdsvis nest største og tredje største aksjonær i selskapet til de to finansrådgiverne fra Stavanger. De dukket også opp som aksjonærer i en rekke andre selskap som kom ut av det samme lille Stavanger-miljøet – hele tiden med rådgiverens makker som største aksjonær.
Jeg tapte så det sang i tingretten i 2018 og ble dømt til å betale motparten min 10,8 millioner kroner. I tillegg fikk han beholde fondsandelene han anklaget meg for å ha lurt på ham. Lokalavisen, Haugesunds Avis, var fra seg av begeistring og spydde ut en serie artikler. Mer om hvordan alt dette gikk for seg i boken “Slutten på begynnelsen“, som er å få tak i på Amazon (www.amazon.com/author/flaaten), både som ebok og pocket.
Nå, ved inngangen til 2020, var jeg altså i gang med å forberede anken, som skulle gå i Gulating lagmannsrett 23. – 27. mars. Det var vanskelig å få ting til å gå opp, for tilbake i 2019, klarte motparten min å låse alle kontoene mine. Alle mine private kontoer, alle kontoene til de rundt 15 selskapene jeg kontrollerte – alt ble låst. Vi fikk ikke lov til å betale regnskapskontoret for å føre regnskapet og selv telefonregninger endte opp som inkasso. Selskapene var dermed dødsdømt og ved inngangen til 2020 var allerede de fleste av dem gått konkurs, også dette til stor begeistring for lokalavisen. Advokater (i rollen som bostyrere) var i full gang med å tappe selskapene for midler. En bostyrers jobb er jo egentlig å se over at ting er på stell før bøkene stenges for siste gang, men enkelte av dem har gjort det å være bostyrer til levevei og tapper det de kommer over av midler som usle, små parasitter. Mange bostyrere gjør sikkert en helt forbilledlig jobb, men det finnes i så fall temmelig klare unntak. De har munner å mette de også og de evner kanskje ikke gjøre det på annet vis, så en skal vel ikke være for streng mot dem; men noe hederlig levesett har de absolutt ikke valgt.
Flere millioner kroner i eiendommer, kontanter, verdipapirer og kryptovaluta … alt smuldret bort. I tillegg var huset og landstedet låst ned, slik at jeg i praksis ikke hadde noen måter for å fristille sårt tiltrengt kapital. Jeg trengte en hel del penger for å finansiere ankesaken, men pengene var låst. Først hadde jeg betalt 1 million kroner for at en av toppadvokatene i Wikborg Rein skulle ta saken, men pengene ble låst og Wikborg Rein trakk seg. Siden den gang hadde jeg klart å gjøre opp for meg overfor Eurojuris, men like før anken skulle opp, kom denne mystiske pandemien og stengte ned hele Verden – også rettssalene.
Kort fortalt ble saken utsatt, jeg havnet bakpå med betalingene for advokat og endte opp med å miste advokaten bare uker før ankesaken på nytt skulle opp i slutten av august 2020. I og med at lagmannsretten hadde nektet meg å stille uten advokat, samt nektet meg fri rettshjelp, ble jeg nødt til å trekke anken. Dermed ble dommen fra tingretten endelig. Jeg tapte de 10,8 millionene, i tillegg til at beløpet hadde rentet seg i to år og nå trolig var på rundt 14 millioner kroner (det er rundt 10% rente på slike krav). På toppen av dette, kom motpartens nye saksomkostninger på like under millionen, samt de pengene jeg selv hadde brukt på tingretten og ankesaken; i alle fall to millioner til..
Dette preget første halvdel av 2020 for min del. For to år siden var jeg trolig verd rundt 40 millioner kroner, men nå var verdien gjerne rundt 60 milllioner lavere. I skrivende stund er beløpet enda ikke klart.
Hot, hets og det å være uønsket
Om en tar med hetsen i mediene, samt avislesere, bekjente, venner og til og med enkelte svært nære relasjoner som er blitt overbevist om at jeg er en superskurk, så summerer dette seg opp til en temmelig suveren sluttpakke.
Jeg har fått med meg historier om flere andre som har valgt å sjekke ut for mindre. Det å miste en bedrift, noe man har jobbet og slitt for over tid, det er tungt. Jeg mistet en rekke bedrifter. I tillegg mistet jeg alt jeg eide og hadde. Hus og hjem, alt. Det hjalp jo ikke at jeg hadde drevet og hjulpet forbrukere i kampen mot banker, finansselskap og bilindustrien – det var mange som ville skrive dritt om meg i avisene og skremme folk bort fra å bli kunder hos oss.
Jeg forstår godt at folk kan møte veggen, få nok og etter hvert resignere. Om trykket ikke letter, kan en ende opp i en negativ spiral som etter hvert blir selvforsterkende. En blir mer oppmerksom på det negative, en trekker seg unna andre og tungsinnet får fritt spillerom. Dette er farlig og om man ikke får revet seg ut av det, kan det ende i det fullstendige nederlag.
Nå har ikke jeg noen tanker om å ta kveld, men det er ikke vanskelig å sette seg inn i tankesettet som ender opp med at folk velger andre, mer endelige løsninger. Jeg får vel i stedet håpe på at sentralbankenes pengetrykking når nye høyder, at Verdens befolkning ender på borgerlønn og at gjelden jeg nå svarer for, ikke tilsvarer stort mer enn en månedslønn om et år eller to. Hyperinflasjon har vel aldri vært mer forlokkende enn nå – i alle fall ikke for meg.
Men seriøst, Verden var temmelig fin ved inngangen til 2020. Jeg hadde mine ting som jeg skulle gjennom, men jeg var på track. Jeg klarte å betale for advokaten underveis, riktignok ikke helt uten hjelp fra venner og familie – uten dem hadde det gått filleveien mye tidligere, men med den hersens pandemien kom Bill Gates og WHO på banen og påvirket Verdens regjeringer til å stenge ned alt sammen. Som så mange andre, opplevde jeg at det jeg hadde klart å få på plass av inntekter forsvant over natten.
Jeg tilbrakte stort sett mine første 45 år på Vestlandet, i regn, vind, overskyet og rundt 12 grader. Livet på Solkysten, like utenfor Málaga er absolutt å foretrekke, men du Verden som de kan det å gjennomføre en lockdown. Vi hadde heldigvis en stor terrasse tilbake i mars, for vi måtte alle oppholde oss på egen eiendom i rundt tre måneder fra lockdownen begynte. Selv fellesområder, som hager og basseng, ble stengt. Parker, strender – alt sammen var forbudte områder. Kun nærmeste apotek og nærmeste dagligvarebutikk var akseptert – for én voksen og kun ved behov. Barna var isolert i hjemmet helt frem mot slutten, da de fikk være ute med én voksen, én time per dag.
Det har vært temmelig sinnsyke tilstander her siden mars og fremdeles i dag vanker det bøter, om du blir fersket uten munnbind. Folk har tilpasset seg. De puster inn og ut gjennom et filter og munnbindet matcher nå ofte antrekket forøvrig. De følger med på nyhetene og mange av dem tror det er et farlig virus der ute, som når som helst kan komme og angripe. Det at du muligens ikke får noen merkbare symptomer, gjør det ikke noe bedre; du kan risikere å vandre rundt som en superspreder, uten å kjenne på noe som helst ubehag – så farlig er det. Det finnes heldigvis en kur for denne verdensomspennende pandemien; det er å holde seg hjemme i 14 dager, til det går over. Så ille er det faktisk.
Nåja, hot og hets, det kom stort sett på grunn av arbeidet med å hjelpe norske forbrukere. Det ble skikkelig ille tilbake i 2014, da vi gikk i gang med å hjelpe dem mot DNB og et fond banken hadde ledet kundene til å investere en håndfull milliarder i, men det ble helt absurd da vi i 2016 gikk i gang mot Volkswagen og deres utslippsskandale. Selv om vi gjorde mye godt, ble selskapet Klagehjelp og jeg som person hengt ut i avisene rett som det var. Vi fikk en rekke forsider og midtsider i landsdekkende aviser og skurkestempelet ble balsamert over det hele. Det var aldri noe fokus på sakene vi vant.
Rettssaken min ble omtalt i VG, konkursene i DN, og hele tiden hadde jeg lokalavisen, Haugesunds Avis som drev og skrev historier, i god konkurranse med DN og Finansavisen. Nå gjør jeg ikke noe forsøk på å beskrive hvordan dette har påvirket den nærmeste familien, men det kan du kanskje forestille deg. De har ikke bedt om noe av dette, men blir selvsagt påvirket på stort sett samme nivå som meg – og de kan ikke gjøre noe med situasjonen, hverken til eller fra. En temmelig håpløs og urettferdig belastning – og alt egentlig fordi Klagehjelp og jeg forsøkte å gjøre noe godt. Jobben vår var jo faktisk å hjelpe folk til å vinne frem mot overmakten, men overmakten valgte etter hvert – logisk nok – å plukke ut Klagehjelp og meg, i stedet for å la problemet vokse seg større. Vi var jo et problem, for vi sørget for at de måtte gjøre opp for seg, der de hadde gått for langt. Vi håpte lenge at norske forbrukermyndigheter skulle komme oss til unnsetning, i og med at vi hadde samme misjon, men nei. De likte vel ikke at vi trådte inn på deres jaktmarker og fikk utrettet ting som de valgte å ikke bry seg medf – forbrukeres rettigheter og slike ting.
Etter å ha ført en hel del jobbsøknader i pennen, har jeg innsett at jeg er temmelig uønsket i det norske arbeidsmarkedet. På mange måter er det merkelig, for jeg har en veldig solid erfaring. Jeg har skapt, bygget og ledet flere spennende virksomheter, med flere titalls ansatte. Tidligere har jeg ledet ulike avdelinger i et stort IT-selskap, jeg har vært selger, finansrådgiver, klassestyrer. Jeg har bygget meg opp fra ingen ting, til flere titalls millioner i verdier, men i dag? Jeg kan søke jobb som telefonselger, uten å få svar på søknaden – og jeg bygget blant annet et av landets beste callsentre, som omsatte for over 1 million kroner på én dag.
Det norske arbeidsmarkedet virker å være fullstendig ødelagt for min del. Det er trist og det føles selvsagt ikke greit, men det hjelper å tenke på at Norge er kun en veldig liten del av Verden. Alle de journalistene og bostyrerne som har virket til og gjort suksess på min ulykke, de har et lite bjerg å surre rundt på, mens min Verden har vokst seg mye større og åpnere gjennom de siste årene.
Pandemiens åpenbaringer og velsignelser
Det virker kanskje en smule absurd, men på mange måter så føler jeg meg heldig. Jeg er glad for at jeg kom meg bortfra den lille plassen jeg vokste opp på og hadde det ikke vært for all motgangen, hoten og hetsen, hadde jeg kanskje fremdeles bodd i det som tidligere opplevdes som trygge omgivelser. Hadde det ikke vært for at jeg merket at jeg var uønsket i det norske markedet, hadde jeg trolig ikke orientert meg utover i resten av Verden. Hadde jeg ikke mistet alt, hadde jeg ikke sett meg nødt til å begynne på nytt. Hadde det ikke vært for at jeg var 48 år da alt ble revet bort, hadde jeg trolig ikke tenkt så mye på at jeg skal forlenge livet og sørge for at jeg herfra og ut får mange, mange gode år sammen med de som betyr noe for meg.
Gjennom håndteringen av pandemien, har nå rundt en halv milliard mennesker mistet inntekten sin. Det er nesten ingen som dør av det påståtte viruset, men mange ender opp med å miste livet som følge av myndighetenes håndtering av det hele. Bill Gates har gått fra å være Mr. Microsoft, til å bli verdens største vaksinebaron og forskningsmiljøer han subsidierer advarte WHO – hvor Bill Gates er største bidragsyter – om at millioner av mennesker Verden over ville dø av covid-19, om de ikke satte i verk tiltak vi aldri før har sett maken til. Og slik ble det. Nå står flere hundre millioner mennesker på bar bakke – ikke helt ulikt meg, men jeg føler meg likevel langt bedre stilt.
Jeg forutså hva jeg hadde i vente og har allerede i lang tid har hatt muligheten til å bearbeide situasjonen. Min krise kom snikende over tid; allerede da motgangen i mediene begynte i 2014, begynte deler av kroppen å forberede seg på vedvarende ubehag. De som nå er rammet av pandemien, stod der, intetanende om hva som var i ferd med å skje. Da ubehagelighetene begynte, samlet de seg rundt myndighetenes anbefalinger og støttet lockdowner og andre tiltak for å begrense virusets spredning. De så ikke at handlingene de var med på å gjennomføre ville ødelegge deres egen evne til å brødfø familien. Nå står de der, uten arbeid og uten opplevelsen av noen fremtid. Med ett er pandemien blitt livsfarlig.
I blant annet Argentina, har de nå sittet i lockdown siden mars. Hvor mange har vel ikke mistet motet underveis? Hvor mange liv er ikke gått med som følge av dette? Og, det er ikke over – på langt nær. Vi vet ikke hva myndighetene kommer til å bestemme seg for fremover, men det er i alle fall lite som tyder på at de vil rulle tilbake galskapen og bidra til at Verden blir bedre igjen.
Midt i all denne galskapen, finnes det nærmest ubegrenset tilgang på muligheter og håp. Mens folk flest går rundt i en psykose, opprettholdt at nyhetssendinger og allerede godt innprentede oppfatninger om pandemiens mange farer, er det fullt mulig å reorientere seg og finne nye inntektsveier og nye måter å gjøre ting på. De som våkner opp og ser dette, kan ende opp med å tenke på pandemien som nærmest en velsignelse. Hadde det ikke vært for den, ville de kanskje fortsatt i den gamle tralten livet ut, men situasjonen gjorde det kanskje nødvendig å definere en ny tilværelse.
Slik har det vært for meg og mine. Allerede nå, kun uker etter at jeg trakk anken, kjenner jeg at livet er blitt adskillig bedre. Jeg sover bedre, tenker bedre, har det bedre med de nærmeste og ser langt lysere på fremtiden. Livet er en samlig erfaringer, og aldri har vi vel lært så mye på så kort tid. Det som er vondt i dag, gjør gjerne litt mindre vondt i morgen og om ikke lenge kan det være inspirasjonen til noe nytt.
Den lille boksen av en virkelighet vi vokste opp i, trenger slett ikke utgjøre summen av muligheter vi har å boltre oss i. Pandemien vil føre til at svært mange finner motet til å bryte ut; mange av pur nødvendighet. Det vil ikke gå godt med oss alle, men mange vil oppdage en ny Verden, full av nye muligheter. For mange vil denne nye tilværelsen langt overgå den vi forlot. Selv er jeg nå kommet der, at jeg orienterer meg i denne nye virkeligheten og ser etter muligheter, i stedet for å grunne på det som var. Det som var, er uansett borte. Håpet og mulighetene for en god fremtid, ligger i det vi velger å skape fremover. Her må selvsagt fokuset ligge – selv i en usikker tid, med mengder av mennesker som virrer rundt i troen på at livet inne i den gode, gamle boksen er alt som er og at det ikke kan finnes noen virkelighet utenfor den som de er vokst opp i – og som i løpet av det siste året har krympet seg langt mindre.
Jeg måtte bryte meg ut av denne boksen av nødvendighet; ja, den ble vel i grunnen knust som sum av alt som skjedde på én og samme tid. Jeg er glad for at det skjedde i forkant av pandemien, så jeg hadde rukket å begynne å orientere meg. Nå ser jeg på tilværelsen med håp. Det finnes uante muligheter for liv og lykke der ute. Mengder av fallgruver, uærlige mennesker, kommende feilvurderinger og grusomme tabber. Men, likevel et uendelig hav av muligheter, det er der håpet og lyset ligger.